Kvinnelighet som hinder? Hekkeløp for nybegynnere

20 10 2008

Hei kvinne!

Det ser ikke så godt ut for oss. Vi taper på alle statistikker som handler om lønn, karrierefremgang og makt. Og det er ikke så godt å si hvorfor. Noen skylder på patriarkatet. Andre skylder på oss selv. Jeg skylder på dem som ikke gjør noe for å forbedre statistikken, og de fins i alle leire.

Hva om vi rotter oss sammen? Jeg og du og kona til naboen og noen til? Hva om vi danner Jenteklubben Søt og Snill, der medlemmene er akkurat like søte og uskyldige som gutteklubbens medlemmer er greie?

Du skal få mine tips for hvordan jeg forsøker å gjøre kvinneligheten til en fordel, eller i hvert fall til noe annet enn en ulempe, på jobben. De løser ikke problemet, men de hjelper. Og jeg vil gjerne høre dine.

Tipset er såre enkelt: Finn noen som har det du vil ha, og som du respekterer, og herme dem. Det kan være en annen kvinne, eller det kan være en mann. Det kan være flere personer, eller bare en.

Eksempel: Les CV’ene til folk som har den jobben du vil ha. Ikke bare for å finne ut hva du skal gjøre for å bygge en CV, men også for å se hva du kan sette på CV’en av det du har. Vi kvinner har nemlig en stygg tendens til å underdrive våre egne prestasjoner. Nå mener jeg ikke at du skal overdrive heller — jeg kjenner et par fyrer som skriver i CV’en sin at deres engelsk er Excellent, samtidig som den engelske CV’en er full av elementære grammatikkfeil. Så langt vil du ikke gå. Men gå så langt du tør og litt til, og få noen som kjenner deg til å korrekturlese etterpå for sikkerhets skyld.

Eksempel: Se på hvordan andre takler egen fremgang. Problemet er det samme som ovenfor; mange kvinner er dårlige til å fremheve seg selv, man vil ikke være blærete og ender heller med å virke litt dummere en man er. Finn noen som er gode, og fremstår som gode, uten å være brautende, og se på hva de gjør. Hvordan snakker de om resultatene sine? Hvordan takler de kritiske spørsmål og hersketeknikker? Kopier. Og følg med på hvordan folk reagerer på deg når du oppfører deg annerledes.

Avil hadde en post forleden om kvinnelitteratur og mannelitteratur og hva slags litteratur som oppfattes som viktig, og hun hadde mange gode poenger. En del av dem gjelder i denne diskusjonen også. Vi kan snakke om «mannlig» og «kvinnelig» oppførsel (grove generaliseringer, selvfølgelig) og se på hvordan de påvirker den fremgangen og respekten man får. Som i litteraturdiskusjonen ønsker vi oss en verden der «kjønnet oppførsel» ikke står i veien for respekt og fremgang, men der er vi ikke i dag. Vi må takle situasjonen på vår egen måte.

Du behøver ikke å kle deg som en mann, du behøver ikke å snakke med dyp stemme, du skal bare finne noe som fungerer for deg. Jeg pleier å øve meg i boardingkøen når jeg flyr — jeg gjør meg så stor jeg bare kan med ryggen rak, puppene fram, trillekofferten i hånden langt ut til høyre og ryggsekken på skulderen slik at jeg «accidentally» kan slå ned «viktige» businessmenn som forsøker å snike seg forbi i køen, og stilettfoten klar til å trampe den på tåen som forsøker å dytte meg fremover.

Ingen businessmann har sluppet forbi på veldig lenge.

Men fortell meg! Hva er dine tips for å komme seg fremover?

Advertisements

Handlinger

Information

32 responses

20 10 2008
Avil

Eg er engasjert, flink og er ikkje redd menn. Heller ikkje irriterte eller sinte menn. Eg er i grunnen berre oppteken av jobb og sak, og det har funka som faen.

EInaste glastaket eg har møtt er det kvinnelege. Eg blir nok aldri invitert med i nokon klubb.

20 10 2008
kamikaze

Klubben min får du være med i når som helst Avil 🙂

Jeg har ikke hatt en kvinnelig «overordnet» siden sjette klasse, så jeg er ikke kompetent til å si noe om kvinnelige glasstak!

20 10 2008
kamikaze

Ja, og så tror jeg det med å ikke være redd funker som faen, som du sier. Samme hvem eller hva det nå er man er redd for.

20 10 2008
Krissy

Men hvem er mest kvinnefientlig på stortinget: Hagen eller Stoltenberg?

Kanskje handler det litt om at når de gamle gubbene forsvinner, blir tilstanden bedre, fordi yngre krefter er mer vant til likestilling. De er vant til at jenter er flinke på skolen, og at de faktisk kan gjøre en god jobb. Jeg tror ikke at yngre menn i samme grad som gamleklubben lar seg skremme av flinke kvinner: ergo blir de ikke så opptatt av å stenge dem ute, eller bruke hersketeknikker for at de skal ligge flatt i terrenget? Kanskje.

Men jeg vet mange argumenter som kunne fått Kamikaze til å irritere seg grenseløst….. Jeg skal ikke prøve, jeg tenker meg at det kan bli en for heftig affære 😉

20 10 2008
Krissy

Uanstt mener jeg at kvinner ikke må stenges ute når de er kvalifiserte og har lyst til gode stillinger. Men jeg mener helelr ikke at man skal drive med kvotering og dens slags dritt. ……. Enough said.

20 10 2008
kamikaze

Hei Krissy! Jo, jeg er ikke vanskelig å erte opp i slike saker 🙂 Godt at du tåler det!

Og jeg håper at du har rett. Men burde ikke yngre menn bli mer skremt hvis de faktisk innser at damene er smarte?

Taktikkene fungerer på hvem som helst, det vanskeligste for meg er, som du hinter om, å holde temperaturen nede 😉

20 10 2008
Krissy

Jeg tror ikke de blir skremt, jeg tror snarere tvert i mot at de skjerper seg. Dessuten har gutter, som du sier, en umakelig måte å komme seg fram på, uansett jenters kvalifikasjoner.

Per i dag er det jo et problem, at uansett om man har kvinner i for eksempel styrer, så merker man det ikek så mye mht til beslutninger fordi de er i mindretall. Dessuten har de kanskje for lett å tilpasse seg kulturen de kommer inn i for å ikke skille seg ut? Det gjør at mangfold i beste fall blir et slagord..

20 10 2008
Avil

Altså, det handlar jo mykje om subkulturell/kjønna språk, forståelse osv, som dei fleste lærer i oppveksten. Mor mi har alltid likt å ha mannevener, ho har ahtt ein fin karriere og klart seg bra på «maskuline» arenaer. Eg er ikkje oppdratt «jentete» i den forstand at eg forstår meg ikkje på desse intrigane og all den tåkete utenomdillinga jenter driv med på møter. Eg er oppdratt til å vere tydeleg, og eg snakkar eit språk menn forstår.

Til gjengjeld snakkar eg ikkje damene sitt språk, og irriterar meg grøn over deira utydelege høflighet, og eg fattar ikkje kva som skal til for å bli venner med sånne jentegjengar. Heldigvis har eg raska saman nok enkeltindivid av begge kjønn som venner gjennom åra, så då får dei ha desse klubbane og gjengane for seg sjølv.

20 10 2008
kamikaze

Krissy: Tja, jeg er litt ambivalent overfor argumenter som at man skal slippe inn kvinner for mangfoldets skyld, ettersom jeg ikke er noen typisk «kvinne», og jeg foretrekker å komme meg med fordi jeg er kompetent. Hvis vi skal fremover, er vi nødt til å teste ut hva som fungerer i det miljøet vi er i, og kjønn er som sagt en grov generalisering. Sjenerte menn synes ikke, de heller. Og det fins damer som kommer dit de vil.

Har du sittet i et styre der kvinner ikke merkes? Og er det naturlig å tro at kvinner vil være fryktelig enige med hverandre og fryktelig uenige med alle menn?

Jeg tror nok at man som kvinne skiller seg ut uansett. Det er mest et spørsmål om å gjøre det på riktig måte 🙂

20 10 2008
kamikaze

Avil: Der vet jeg godt hva du mener, jeg er også udugelig som «jente» i den forstand. Men jeg lar meg stadig skremme av høylydte menn som tar stor plass, og jeg er fortsatt nødt til å jobbe med å ta den plassen jeg synes jeg behøver selv.

Jeg har forresten også problemer med jenter som tar stor plass, men dem behøver jeg sjelden å forholde meg til.

20 10 2008
Krissy

Hvorfor kommer noen kvinner der de vil? Er det, som du sier, fordi de spiller på menns premisser? Og hva med når de er akspetert, og har kommet gjennom nåløyet. Er det grunn til å tro at de plutselig forandrer taktikk der, og gjør spillet annerledes?

Jeg vet ikke, har aldri sittet i styre selv.

Men hvis mangfold er et argument for kvinner i styrer, så må det jo være noe som skiller disse fra menn. Det være at de er mer opptatt av saker som berører kvinners interesser, eller noe annet som forener dem. (Permisjon, lønnsbetingelser osv)

20 10 2008
Krissy

Selv tror jeg på to innganger.

1. SPill på menns premisser.
Jeg kjenner for kes ei som kom seg fram i meglerbransjen. Hun startet som megler med bruk av kontakter, men uten utdanning i dette yrket! Dette var en mannsdominert arbeidsplass, og etterhvert merket hun at enkeltpersoner prøvde å skvise henne ut. ENden på leksa: jenta sa i fra til overordnete, og det endte med at hun ble budt en bedre jobb i samme firma. Dermed endte hun opp som sine tidligere kollegaers sjef 😀 Egentlig en litt og fiffig sak, men hun er ikke alltid den mest sympatiske jeg kjenner.

2. Innynde seg hos menn.
Det være kjæreste eller kontakter med din høytstående ektemann. Jeg hørte nettopp om ei som fikk seg *ansett* jobb gjennom sin mann. Det hele endte med at denne kontakten holdt på å bli sparket av kvinnen senere, og det endte i brutal konflikt.
Women can be mean 😀

20 10 2008
kamikaze

Krissy: Tja, hva mener du med å spille på menns premisser? Jeg tror viktige ting å tenke på er språk, kroppsspråk og måte man håndterer hersketeknikker på. Man kan da godt være obs på hvordan man fremstår, og fremdeles arbeide for økt tilrettelegging for familier i bedriften, for eksempel?

Å få kvinner inn i diverse fora, politikk, styrer og annet, er viktig fra et demokratisk synspunkt, og for å få mest mulig ut av den kvinnelige halvdelen av befolkningen (og menn, der de er underrepresentert). Jeg tror også at en jevn kjønnsfordeling skaper et bedre miljø. Man oppfører seg bedre når potensielle partnere befinner seg i nærheten.

Nå befinner jeg meg selv på et ganske mye lavere nivå, og for meg handler det om ting som å slutte å si «jeg tror at kanskje» når jeg faktisk vet. Eller bli hørt i diskusjoner selv om andre har veldig mye de vil ha sagt.

20 10 2008
Krissy

Jeg skjønner nok hva du sier, men kjenner det ikke så veldig igjen fra eget mijø, som var likestilt.

I samfunnsvitenskapen er det lite man vet med sikkerhet, så for oss er det dessuten naturlig å svare med forbehold :p

20 10 2008
kamikaze

Haha, ja vi realister pleier jo ikke å nøye oss med slikt 🙂

20 10 2008
vaarloek

tjohei, nå har jeg bare skumma gjennom siste delen, men jeg kjenner at jeg ville påpeke noe, og det er hvordan det «mannlige» stadig oppheves som målet, selv for feminister! å være «guttejente» er positivt, men å være «jentegutt» er ikke en gang et begrep, er det vel? hvorfor skal kvinner hele tida «snakke så menn forstår»? hvorfor skal vi være «typete», ta til oss «mannlige» trekk for å bli respektert og hedra som «sterke» kvinner? at det er mer «jentete» med intriger skjønner jeg på en måte, men samtidig tror jeg det er en (i alle fall halvveis) myte. jeg kan ikke si at de guttene jeg vokste opp med var ikke-intrigemakere, at de var generelt mer klare og konsise enn jentene.

forøvrig enig med krissy: jeg tror menn blir mindre og mindre redd kvinner. vi beveger oss fremover, et museskritt der og et bukkesprang der 😛

(plutselig ble de metaforene forferdelig kjønna … men, hele språket er jo kjønna. what you gonna do, eh?)

20 10 2008
kamikaze

Hei vaarloek! Nei nei, jeg mener ikke at man skal bli en mann. Jeg ser nå at Krissy tolker innlegget mitt som at jeg sier at kvinner skal spille på menns premisser — men er det menns premisser at man skal våge å ta opp plass, vite hvordan man fremstår som stødig og pålitelig, og ha tro på seg selv — bare fordi menn tradisjonelt er gode til det?

Jeg er overbevist om at mange jenter lider, både følelsesmessig og karrieremessig, av at vi ikke er gode til å ta opp den plassen vi behøver. Man behøver ikke å gjøre det på en mannlig måte, men man kan da godt se rundt seg på dem som klarer det, og se hva de gjør. Og det behøver ikke være en skallet mann med hengevom du etteraper!

For eksempel fins undersøkelser om hvordan jenter og gutter forholder seg til egne positive studieresultater, der jentene i stor grad unnskylder seg med at de hadde flaks, og regner med at noen snart oppdager at de ikke er så gode likevel, mens guttene ikke hadde samme kvaler.

Jeg forstod ikke helt denne diskusjonen hos Avil (jeg mener jeg forstod Avils post, men ikke diskusjonen under den), og jeg forstår den ikke nå heller, så forklar meg gjerne i lange kommentarer 🙂 Jeg innrømmer gjerne at jeg er litt av ei guttejente, men jeg mener da ikke at alle må være som meg! Og jeg opplever heller ikke at verden mener at alle må være som meg, snarere tvert om.

Men vaarloek og Krissy, ettersom dere åpenbart ikke synes kvinneligheten skaper problemer for dere — opplys meg! Hva gjør dere?

20 10 2008
Krissy

I min tolkning lå vel visse stereotypier forbundet med kjønn. Men disse kategoriene blir jo mye selvprofeterende, ettersom vi i stor grad handler (og tenker) etter dem?

Men har dette med å underslå egne prestasjoner bare med kjønn å gjøre da? Hva med janteloven? Lever ikke den i beste velgående fortsatt? Selv skal jeg ærlig innrømme at jeg går litt opp i limingen av folk som utbroderer og skryter fælt over egne bragder. Da lever greit med de som er nøkterne.

Jeg leste en blogg en tid tilbake (female scienceprofessor) eller noe sånt, som du burde lese. Bloggeren slet med mange av de samme tingene som du gjør, i et mannsdominert akademia. Dessverre husker jeg ikke lenger adressen, det er en stund siden jeg aktivt besøkte siden. (Hvis jeg kommer på det senere, skal jeg heller opplyse deg).

Så lurer jeg på: Du beskriver at hersketeknikker skjer på subtile måter. Men dersom noen hadde satt fingeren på dette åpenlyst, eller levert klage, tror du dette ville blitt endret? (Man har da KRAV på likebehandling!) Og tror du at grunnen for at kvinnelige studenter «diskrimineres» ER bevisst handling?

Om kjønn blir en «sak» eller ikke, tror jeg mest handler om hvilket miljø man befinner seg i.

20 10 2008
Krissy

Jihuuuuuu! Jeg fant linken.
http://science-professor.blogspot.com/

Du kommer til å kjenne igjen tematikken, skulle jeg tro
😀

20 10 2008
Krissy

Tror det forsvant en kommentar. Fant linken!

http://science-professor.blogspot.com/

21 10 2008
Christina

Jeg må bare si at jeg er helt enig med vaarloek (og andre, men jeg la merke til henne i alle fall). Jeg er ikke en «jentete» jente, men det betyr ikke at jeg er «guttete», eller har noe ønske om å være det. Samtidig føler jeg at jeg må være litt tøff for å bli godtatt, i og med at jeg er litt redd for å bli sett på som svak og dum (øhh).. Problemet ligger vel kanskje i det at det er/har vært forbeholdt gutter å være «tøffe»? At det er deres oppgave, og hvis jenter er det, blir de automatisk litt guttete.. Det som irriterer meg mest er at det er positivt for jenter å være guttete, mens omvendt er bare negativt. Okei, litt rotete kommentar. Sorry ;P

21 10 2008
Christina

«men jeg la merke til henne i alle fall»…. wtf. som sagt, litt rotete.

21 10 2008
vaarloek

kamikaze: jeg tolka ikke posten din slik, jeg bare kommenterte ting som ble sagt i kommentarfeltet, som fikk meg til å tenke på den generelle holdninga at å tilta seg «mannlige» egenskaper er bra. jeg mener ikke at kvinner IKKE skal ha selvtillit, selvsikkerhet og evne til å ta sin plass (det er jo det man gjør når man krever rettigheter!), men jeg syns fremdeles det er underlig at det for så mange kvinner og menn anses som så positivt at en kvinne er guttete, i den forstand at hun «liker å henge med gutter med enn med jenter, for jenter er så baksnakkende og manipulerende mens gutter er så enkle å forholde seg til liksom». jeg ser denne kommentaren stadig vekk i forskjellige variasjoner, gjerne uttalt i intervjuer med «sterke kvinner» (nå skriver jeg utifra hukommelsen, har ikke noe direkte å linke til). samfunnet anser guttejente som en positiv egenskap, mens å være en «jentegutt» (leke med dukker, være mest med jenter etc) som sagt ikke engang er et begrep.

det er bare en del av hele dette bildet; ting som er jentete må markeres: jentelitteratur, jentefilm, jentekveld, jenteband – oh no! noen avviker fra normen om at «gutt = allment», dette må vi markere. nå har vi riktignok begrep som guttefilm, men mitt inntrykk er likefullt at gutteting har en høyere status enn jenteting. jenter like sminke og klær og sladder (overfladisk), mens gutter like biler, fotball og øl (ikke-overfladisk?) (obs obs! alvorlig kjønnsstereotypier!).

jeg kan se tilbake på meg selv som barn, og ikke kalle meg verken det ene eller det andre. jeg lekte med gutter, klatra i trær, sparka fotball (før jeg ble traumatisert av at barne-tv/ting jeg ville se måtte vike for en FOTBALLKAMP) «herja». jeg lekte med jenter, kledde av og på dukker, dolla meg opp med sminke og høye hæler. jeg var bare et barn, jeg definerte aldri meg selv som det ene eller det andre, jeg tenkte egentlig aldri noe over det, at det skulle være en motsetning mellom å leke med barbie (enda gutter aldri gjorde dét) og herje med gutter (og sånn blir jo guttejente-jentejente-«konflikten» framstilt).

vel. når det gjelder om jeg føler kvinneligheten skaper problemer for meg … jeg vet ikke helt. jeg har ikke opplevd noe anna, og jeg er veldig fornøyd med å være jente og ikke gutt, på en generell basis 😛 i tenåra ble konseptet med guttevenner noe forstyrra av at gutter hadde en tendens til å begynne å like meg, særlig de som jeg ikke var interessert i, og det var jo bare ubehagelig, så jeg ga litt opp «guttejenta» i meg for å unngå ubehageligheter. strengt tatt la jeg til meg en slitsom vane med å være nærmest utrivelig og avvisende mot gutter før jeg i det hele tatt ble kjent med dem! tidvis et problem fremdeles, selv om gutter ikke faller som fluer lenger 😛 men tilbake til emnet:

hovedsaklig er det problematisk å takle frykten som du blir indoktrinert med, følelse av å være fysisk underlegen: ikke gå hjem alene på natta (hvis du er kvinne), hold nøklene i handa og vær oppmerksom (hvis du er kvinne), ikke bli med fremmede menn hjem, i alle fall ikke hvis de er «utlendinger», for da kan du bare skylde deg sjøl om du blir voldtatt, ikke reis alene i visse land (hvis du er kvinne).

men selv om jeg ikke føler at å være kvinne er et stort problem i dagliglivet, ser jeg jo at jeg kjenner meg igjen i typiske jenteproblemer: å ikke ta full ære for det man får til (jeg har ofte følt at jeg slettes ikke er så smart og at det jeg har levert ikke har vært så bra, og blitt motbevist av karakteren og tenkt at jeg er flink til å virke smart, for eksempel) og å ikke tørre å ta plass og være uredd. men henger det sammen med at jeg er jente, eller at jeg brukte over nesten ti år på å virkelig forstå hvor sterkt påvirka jeg var av det ene året med mobbing? akkurat dét er litt vanskelig å finne ut av.

21 10 2008
kamikaze

Wow, så gøy å våkne til et kommentatorfelt med eget liv!

Krissy: Kommentatorer med link blir sittende fast i spamfilteret, beklager! Nå er de der. Jeg leser faktisk den bloggen, det tyder vel på at det var et bra tips, takk for det 🙂

Jeg tror også det er veldig få som diskriminerer bevisst, og det hjelper neppe å levere klager. Det slår i verste fall tilbake på en selv. Det er også derfor jeg er nysgjerrig på hva andre gjør for å håndtere slike situasjoner.

21 10 2008
kamikaze

Christina: Rotete kommentarer er alltid velkomne, og velkommen til deg også, jeg tror ikke du har vært her før!

Er det egentlig så negativt for gutter å være «jentete»? Vi kaller dem ikke jentegutter, en del sammenligner dem kanskje med homofile, men jeg opplever det ikke som negativt å være en myk mann.

Det er synd hvis jenter synes de må være brautende for å bli godtatt. Men det er litt det jeg vil utforske, hvordan kan vi fremstå som sikre og kompetente på en måte vi føler oss komfortable med? Det kan handle om å se folk i øynene, ha et rolig, unervøst kroppspråk eller helt enkelt ha rett når andre tar feil. (Problemet med den siste er at den krever at den andre tar feil.) Eller noe helt annet, som jeg håper noen skal fortelle meg 🙂

21 10 2008
Christina

Takk takk (jeg er helt ny!) 🙂
Jeg mener absoulutt ikke at det er negativt at gutter er myke, snarere tvert imot. Jeg skulle bare ønske det ikke var snakk om å være guttete eller jentete, men heller flere sider av et menneske.

Jeg syns også det er synd.. De tingene du beskriver, høres ut som kjennetegn på selvtillit/selvsikkerhet, og det er vel kanskje det vi ikke har nok av? Mulig jeg gjentar det som har blitt sagt et par ganger her nå 😛

21 10 2008
Lilja

Utrolig god og interessant post, Kamikaze! Får nesten beklage mitt lange fravær… Men nå er jeg tilbake igjen. 🙂

Jeg har erfaring med å ta den plassen som jeg føler jeg fortjener i den enkelte situasjon, og å overlate den til andre når jeg føler de har bedre forutsetninger enn meg. Dette funker også som faen – jeg føler jeg setter meg i respekt ved å ta ansvar når jeg er den som naturlig skal gjøre det, og også ved å vise ydmykhet ved å overlate det til andre når det ikke er mitt bord.

Jeg oppfatter meg selv først og fremst som MEG, og først et stykke nede på lista kommer at jeg også er kvinne. Dersom jeg er tro mot meg selv, så kommer jeg lengst.

22 10 2008
Avil

Noko av det interessante er dette:

Gitt at makt og pengar er noko ei kvinne vil ha. Då må ho spele på menn sine premissar, sidan menn eig spelet i dag. Gitt at ho får det til, i fleire tiår. Vil ikkje dette endre henne? Vil ikkje ei kvinne som «spelar på menn sine premissar» bli farga av spelet sjølv? Så for neste kvinne som kjem er det ingen fordel at det er kvinner der frå før, spelereglane er dei samme, for kvinnene følger dei, og blir endra av dei?

22 10 2008
Krissy

Avil: dette er dyster lesing for Kamikaze, vet du 😉

Men likevel, jeg mener å ha lest forskningsresultateer som sier det samme. Dessverre.

Når det gjelder dette med selvsikkerhet, så er det jo opplagt at «trygge» omgivelser nærer selvtillit. Mens vice versa.
Derimot mener jeg også at dersom man har selvtillit I SEG SELV, så spiller omgivelsene en mindre rolle.

22 10 2008
kamikaze

Avil: Hva er menns premisser? Er det mannlig å ha selvtillit? Er det mannlig å inngi respekt? Og mister man seg selv hvis man lærer seg å fremstå positivt?

Når kjønnsroller og innlærte oppførselsmønster står i veien for hva vi kan oppnå, er det så riktigere å bryte med kjønnsrollene, eller forandre systemet?

Jeg stemmer for den første.

Resten: Takk for kommentarer! Jeg setter pris på dem, men dessverre har kamikaze blitt syke kaze så med mindre dere erter meg opp mer enn vanlig må dere vente litt på svar. Beklager!

24 10 2008
kamikaze

vaarloek: Beklager veldig sent svar! Jeg har også lurt på hvor mye mine selvtillitsproblemer har med tidligere mobbing å gjøre, og det får jeg sikkert aldri svar på. Det blir bare så overbevisende når undersøkelser viser at en stor del av andre kvinnelige matematikkstudenter har det på samme måte som jeg hadde det. Og at andelen mannlige som har det slik er så mye mindre — selv om jeg mistenker at det finnes ganske mange mobbeoffer blant mannlige mattenerder også.

Men slik er det jo alltid med kjønnsforskjeller. Vi vet aldri om det som skjer oss selv er tilfeldig eller en del av mønsteret. :-/

Lilja: Velkommen tilbake! Jeg var redd du hadde gitt opp blogginga! Enig i det du sier om å ikke ta mer plass enn man kan fylle, tenk om mine CV-kompiser hadde tenkt på det!

Avil: Beklager hvis kommentaren min var krass, jeg er veldig glad for innspillene dine!

Krissy: Enig i siste setning! Men kunne godt tenkt meg å se de forskningsrapportene dine 😉

25 10 2008
Avil

Eg syns ikkje du er krass i det heile tatt, og du seier jo mykje av det eg sjølv tenker. Hovudproblemet med heile mann versus kvinne-debatten er jo at kategoriane ikkje funkar. Me kan ikkje definere typisk mannleg/kvinneleg utan å samstundes utelukke dei fleste menn og kvinner som då ikkje «passar heilt inn».

Men dersom det faktisk var ein mannleg måte å vere på, og kvinner skulle oppføre seg «mannleg» for å oppnå makt/pengar (ukjønna goder, trass alt), så har eg jo eit poeng.
Det er berre at eg ikkje har eit poeng.
For det er umogleg å definere mannleg/kvinneleg slik eg bruker det her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: