Jenter og matematikk

5 10 2008

Jeg har ikke hatt en kvinnelig mattelærer siden femte klasse. Jeg kan telle på fingrene antall kvinnelige profesjonelle matematikere jeg har sett forelese. Min mangel på rollemodeller er så dominerende at når jeg drømmer om meg selv som gammel professor, ser jeg en liten mann med kulemage og fippskjegg som ligner litt på Trotskij.

Jeg sitter med en fersk rapport om kvinner og menn i matematikk i hendene. Rapporten er basert på statistikk, intervjuer og spørreundersøkelser fra instituttet for matematikk og statistikk ved universitetet i Helsinki. Det er spennende og litt skummel lesning. Skummel fordi den kanskje spår fremtiden min.

Skoleåret 2006-2007 var 50% av de nye matematikkstudentene kvinner. Litt over 40% av dem som fikk en mastergrad, var kvinner. Ca 20% av dem som fikk en doktorgrad var kvinner. Omkring 15% av lektorene var kvinner. Ikke en eneste professor var kvinne.

Spesielt ved overgangene student-doktorand og doktorand-postdoktor/fast ansatt faller mange jenter bort.

Blant dem som fullførte mastergrad i matematikk, svarte 59% av mennene at de hadde lyst til å ta en doktorgrad. Samme tall for kvinner var 33%. Flere grunner til dette nevnes: Mangel på interesse — 100% av guttene som studerer matematikk har vært interesserte i matematikk siden skolen, mens samme tall for jenter er 68%. Noen mener at mannlige studenter i større grad oppfostres til å tenke på forskning og doktorgrad, mens mange forelesere antar at jentene allikevel bare skal bli lærere, og ignorerer dem i større grad enn guttene. Andre jenter nevner dårlig selvtillit og mangel på oppmuntring som grunn til at de ikke velger å gå videre.

Jeg sitter og nikker mens jeg leser, for jeg kjenner meg igjen. Jeg var ikke ekstra interessert i matematikk i skolen, men jeg visste at jeg ville bli forsker, og landet til slutt på matematikk fordi det var gøy, og jeg var god til det. Men jeg hadde ekstremt store vanskeligheter med å innse det at jeg var god som student. Jeg fikk toppkarakterer, men følte meg dum og bortkommen sammen med de høylydte og selvsikre gutta. Foreleserne ignorerte meg for det meste, og ingen av dem oppmuntret meg til å komme å diskutere hovedoppgave med dem — slik de gjorde med de mannlige studiekameratene mine. Det var først da jeg datet den smarteste (og mest høylydte) gutten i klassen og innså at vi var like gode, at jeg begynte å tro på meg selv.

Blant doktorandene svarte 71% av de kvinnelige at de ikke følte at de tilhørte et faglig nettverk. Samme tall for mannlige doktorander var 49%. Samtidig svarte 50% av jentene at de får for dårlig veiledning, mens bare 24% av mennene svarte det samme.

Jeg er så heldig at jeg ikke kjenner meg igjen i dette. Men jeg kjenner mange som ikke sier det samme. Når det gjelder å komme seg inn i faglig miljø, tror jeg vi hemmes sterkt av kjønnsroller. Jenter stikker ut, og har vanskeligere for å passe inn i utgangspunktet. Samtidig skal vi ikke ta så mye plass, og det er vanskelig å arbeide seg til kontakt med folk uten å synes.

Jeg gidder ikke å oppføre meg som en dame mer, og jeg tror det er en styrke. Jeg snakker med dem jeg har lyst til å snakke med til de snakker tilbake, jeg drikker øl og bader bastu, og jeg stiller de spørsmålene jeg vil — og det har ikke hatt noen andre negative konsekvenser enn at det er færre som legger an på meg enn før. Det er kanskje like greit.

Hva så når doktorgraden er ferdig?

Den skumleste delen av rapporten for min egen del er den som handler om hva som skjer når doktorgraden er ferdig. Mange hopper av lasset her, og finner seg en karriere i næringslivet i stedet.

Et av de største problemene i nordisk akademia er at det ikke fins universitetsstillinger til dem som blir ferdig utdannede doktorer. Ikke faste, og ikke løse. Tradisjonelt skal en ferdig doktor ut i verden og arbeide et par år her, et par år der, som postdoktor, for å skaffe bekjentskaper, få nye impulser og så komme beriket hjem. Men det er alt annet enn lett å overtale en partner i begynnelsen av egen karriere til å slippe alt og bli med ut på tur uten å vite om eller når man kan komme hjem igjen. Scenarioet er avskrekkende, og passer spesielt dårlig til lyden av en 30-årig kvinnes tikkende biologiske klokke.

Jeg skjønner dem godt, jeg, som velger bort den veien for fast jobb og god lønn.

Professorer er menn

Både menn og kvinner ble intervjuet for undersøkelsen. På spørsmålene «Hvorfor er det så få kvinner som fullfører en doktorgrad når halvparten av førsteårstuderende er kvinner?» og «Hvorfor er det så få kvinnelige professorer i Finland» har en mannlig matematiker helt enkelt svart:

Fordi professorer er menn.

Rapporten drøfter hva han egentlig mener med det — mener han at problemet er mangel på kvinnelige rollemodeller? Mener han at mannlige professorer velger å ansette mannlige professorer? Eller mener han at man skal være mann for å være professor?

Jeg synes han har fanget problemet.

Kilde: K. Severi Hämäri: Naiset ja miehet matemaattisissa tieteissä, 2008.

Advertisements

Handlinger

Information

14 responses

5 10 2008
PoPSiCLe

Tja. Jeg er mann, så jeg bør kanskje ikke uttale meg, men for meg virker det som om kvinner er sin egen ulykke. Kvinner bryr seg for mye om hva andre mener, de «gjemmer» seg i forsamlinger, tør ikke ta ordet, tør ikke stikke seg ut. Da blir det også til at de får mindre oppmerksomhet, eller kanskje mer korrekt, de får mindre ønsket oppmerksomhet.

Det at kvinner gjerne ikke velger professorat om yrkes-/karrierevalg kan også, som du sier, ha med dette å gjøre at de tenker for mye på familie, barn, forhold og setter dette foran karriere. Selvsagt er det «verre» for kvinner – kvinner mister i stor grad evnen til å få barn tidligere enn menn, og den biologiske klokken tikker nok ganske mye sterkere hos de fleste kvinner enn hos mennene.

Kanskje må kvinner innse at det ikke alltid er enkelt, eller for den saks skyld mulig, med begge deler? Enten må man forfølge yrkesdrømmen sin, med de ofre det krever, eller så må man forfølge ønsket om familie og barn, med de ofre det krever.

Det er vanskelig å få både i pose og sekk, og det forutsetter ofte mer flaks enn man har – alt må klaffe, både partnerens jobb, de rette jobbtilbudene, ingen langvarige sykdommer etc.

Jeg vet ikke jeg, altså – jeg synes det er flott med jenter som tenker utradisjonelt, og vi kunne sikkert hatt godt av flere kvinnelige matematikere. Likevel tror jeg jenter selv er skyld i det at det ikke finnes flere kvinnelige forskere og professorer.

5 10 2008
kamikaze

Hei PoPSiCLe, og takk for fyldig svar. Menn er mer enn velkomne til å svare, det blir aldri en interessant diskusjon hvis alle er enige.

Jeg er veldig enig med deg i dette:
for meg virker det som om kvinner er sin egen ulykke. Kvinner bryr seg for mye om hva andre mener, de “gjemmer” seg i forsamlinger, tør ikke ta ordet, tør ikke stikke seg ut. Da blir det også til at de får mindre oppmerksomhet, eller kanskje mer korrekt, de får mindre ønsket oppmerksomhet.

— og det er noe jeg og andre jenter har jobbet mye med å motvirke. Men det er vanskelig fordi man lett kan oppfattes som mer pågående enn hva som anses attraktivt i en kvinne. Hvis man ser problemet og kan innfinne seg med å være litt mindre «kvinnelig», tror jeg man er kommet langt.

Du sier:
Kanskje må kvinner innse at det ikke alltid er enkelt, eller for den saks skyld mulig, med begge deler? Enten må man forfølge yrkesdrømmen sin, med de ofre det krever, eller så må man forfølge ønsket om familie og barn, med de ofre det krever.

og jeg tenker at dette er et problem som også menn møter i økende grad. Et resultat kan være at universitetene domineres av folk som har valgt bort familielivet, med det som følger med av egenheter og personlige problemer. Jeg mener at universitetene må forandre måten de ansetter folk på. Man kunne godt kreve at folk reiser utenlands for en periode etter endt doktorgrad, men dette ville være mye letter hvis man i hvert fall visste at man hadde en fast undervisningsjobb når man kom hjem igjen. Men slike forandringer krever mye både av universitet og politikere.

Til sist, du sier:
Likevel tror jeg jenter selv er skyld i det at det ikke finnes flere kvinnelige forskere og professorer.

Og jeg håper du ikke mener at kun jenter bærer skylden. At jenter og gutter velger tradisjonelt er et samfunnsproblem, ikke et jenteproblem — både når det gjelder hva som kommer ut av det, og hva som kan gjøres for det.

Jeg føler at jeg kunne sagt mer (ble veldig glad for at du ville diskutere dette med meg!) men nå skal jeg pumpe jern 🙂

6 10 2008
Trili

Dette er en veldig generell problemstilling som jeg tror gjelder veldig mange områder, og jeg er veldig enig i svaret ditt til denne kommentaren:

«Kanskje må kvinner innse at det ikke alltid er enkelt, eller for den saks skyld mulig, med begge deler? Enten må man forfølge yrkesdrømmen sin, med de ofre det krever, eller så må man forfølge ønsket om familie og barn, med de ofre det krever.»

– og ja: dette problemet gjelder menn i økende grad også. Det bør ikke være slik at enkelte yrker er forbeholdt personer som bevisst velger bort familie. Det er ikke bra for noen.

Som en matteelskende person (som riktignok møtte matteveggen etter 3 år på NTH) som havnet i næringlivet i stedet for på universitetet begynner jeg å få erfaring med å møte tilsvarende holdninger til blant annet lederstillinger.

Det ER mulig å ha nesten hvilken som helst type jobb OG ha familie hvis du er i stand til å samarbeide med partneren din om å få familielivet til å gå i hop. For noen av oss handler livet om ikke bare det ene eller det andre, men å kunne få til bra løsninger både på jobb og privat.

Dette må det være mulig å få til på universitetene også. Det er helt unødvendig å definere stillinger og posisjoner som ikke gjør det mulig å ha familie i tillegg. I dagens verden med all verdens elektroniske kommunikasjonsmidler burde det heller ikke være nødvendig å dra rundt omkring i verden lenge om gangen for å hente impulser utenfra.

Når det er sagt er jeg overrasket over at det så mange som 50% av matematikkstudentene er kvinner – da er verden kommet langt siden det var aktuelt for meg å studere.

Hvorfor er det da fortsatt slik at «professorer er menn»?
Jeg har ikke noe godt svar, men jeg har lest et sted at på tross av at vi er et av verdens mest likestilte samfunn har vi allikevel et av europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Det er et samfunnsproblem, ikke tvil om annet – og de tradisjonelle virkemidlene virker ikke.

6 10 2008
kvinnekongen

Jeg synes dette innlegget illustrerer veldig godt hvor viktig rollemodeller er for hvordan en ser for seg sin framtid og hvordan muligheter vil framtre som mer eller mindre sannsynlige alt ettersom om du har troverdige forbilder du kan relatere deg til. Her spiller kjønn en stor rolle. Det er for meg innlysende at man mer eller mindre bevisst orienterer seg på denne måten.

I tillegg må jeg si at jeg aldri har tenkt over det kvinnelige postdoktordilemmaet. Den biologiske klokka er alvorlige saker. En kvinne i tredveåra er ofte veldig bevisst sitt reproduktive tidsspenn. One life, one chance. Å velge bort barn og å utsette familielivet er en altfor stor sjanse for mange å ta. Helt enig.

Vi kvinner kan ta nybrottsarbeid og skape rollemodeller for neste generasjon. Men virkemidler for å gjøre denne stien, ikke nødvendigvis attraktiv, men mer mulig og gjennomførbar for kvinner, dét må vi kreve av mennesker med makt til å gjennomføre samfunnmessige endringer.

Det er da innlysende at en endring for å inkorporere kvinnelivet med yrkeslivet er av ytterste viktighet. Vi lever i en tid hvor innovasjoner og rendyrking av mental kapasitet er det som verdsettes høyest i verdikjedene. Hvor lenge skal man skusle vekk den ressursen som halvparten av befolkningen sitter på? Det vil lønne seg å strukturere så mange hjerneceller som mulig inn i denne kunnskapsutvinningen. Har jeg ikke rett?

6 10 2008
kamikaze

Trilli: Jeg er helt enig med deg, vi mister mye dersom lederstillinger og universitetsstillinger (og her snakker jeg ikke bare om professorer) skal være så vanskelige å leve med at man ikke kan kombinere dem med en familie. Jeg har lest noe forskning om universitetsansatte og deres partneres karrierer — kanskje jeg srkiver om den en dag — den viser både at det fins kjønnsforskjeller (kvinner er nesten alltid gift med karrieremenn, menn ikke fullt så ofte med karrierekvinner), og at de blir mindre med tiden ettersom kvinner flest også ønsker et karriereliv.

Kvinnekongen: Velkommen hit! Jo, du har helt rett. Og det kreves mer handling enn det vi jenter kan stå for enkeltvis. Jeg tenker selv mye på hva jeg skal gjøre når doktorgraden er slutt, og et eller annet sted (antakeligvis ved flytting langt vekk) går grensen hvor jeg i stedet velger en næringslivsjobb. Og blir en del av den statistikken jeg liker så dårlig. Og jeg har mange venner som går med lignende tanker.

6 10 2008
r.

Det er nok mye i det at kvinner lettere trekker seg når det tetner til i toppen. Tar man en doktorgrad i matematikk (eller hva annet som helst) skal man gjerne være blant de aller dyktigste og villig til å ofre litt, det er nok av de som er mindre flinke faglig, men med en større innsats allikevel vil nå lenger enn deg om du ikke er et arbeidsjern i tillegg. Og for i det hele tatt å ofre mye må du først være i stand til å si og mene at du er villig til å ofre mye. Du må legge planer og binde deg for 3-4 år framover, det er sannsynligvis et lengre løp enn noe du noensinne har lagt.

Min erfaring er også at mennesker av den mannlige (eller kanskje guttlige passer bedre) sorten har lettere for å virkelig slippe nerden i seg fri, være interessert, fordype seg fullstendig i noe, bli hekta og oppslukt – på godt og vondt. Hvis alle matematikkgutter alltid har vært interessert i matematikk, dette er ganske sterkt, mens bare 2 av 3 jenter har det (kanskje noen bare har vært redde for å innrømme det?) sier det en del. Det vil alltid være et godt utgangspunkt å virkelig brenne for det man holder på med, for eksempel en doktorgrad.

Hvis vi tar en titt på finaledeltagerne i Abelkonkurransen (dette er en matematikk-konkurranse for elever opp til og med videregående skole) er guttedominansen her stor; sier jeg at 1 av 10 her er jenter trur jeg det er en overdrivelse. Videre har Norge de siste 10 åra sendt 40-50 forskjellige personer til matematikkolympiaden, 3 av disse jenter. Klare tall med andre ord. Hvem er det så som deltar i disse konkurransene? Jo, det er nettopp de flinke elevene som ofrer mye tid på matematikken fordi de syns det er innmari moro – nerdene. Annet spiller også inn, men dette er i alle fall en fellesnevner. For meg virker det som sagt som at dette er en typisk gutteegenskap, men jeg lar meg gjerne belære.

Jeg er vel mye enig med den andre gutten her. Generelt har kvinner andre egenskaper enn menn og det slår meg da at det er naturlig at innen enkelte felter, som her doktorgradsstudier, er kvinner dårligere tilpassa enn menn. (Andre vil si at de akademiske posisjonene er dårlig tilpassa kvinner, og det har de nok også rett i.)

6 10 2008
kamikaze

r: Jeg føler meg ikke mye som det du beskriver som «kvinner». Jeg kunne godt vært en nerd i skolen hvis det ikke hadde betydd en enda verre sosial utfrysning enn det jeg allerede fikk oppleve ettersom jeg ikke greide å skjule at jeg var smartere enn de fleste. Her tror jeg også du finner mye av grunnen til at jenter ikke deltar i større grad i abelkonkurranser og matteolympiader; det koster helt sinnssykt mye mojo og kanskje også noen vennskap.

Jeg var alltid litt sur over at skolen min ikke var med i matteolympiader. Vi var nemlig bare jenter i matteklassen, og kunne nok hatt det ganske moro med det. Men jeg var med i innledende runder i USA en gang, og vi var to jenter i skoletoppen. Jeg tror fortsatt jeg har en pin som bevis et sted.

Hvis du kikker på typiske kvinneliv er ikke problemet at vi ikke har lyst til å binde oss (menn pleier da ellers å klage på at vi vil binde oss alt for mye?) men det er et problem for både jenter og gutter at akademiske karrierer (og spesielt naturvitenskapelige, der alder spiller en større rolle enn i humanistiske fag for hvordan du blir ansett) dårlig lar seg kombinere med familieliv. Jeg kjenner mange gutter som har hoppet av ved endt doktorgrad også, nettopp på grunn av familien — og dette problemet vil bare vokse etter som kvinner legger mer vekt på egen karriere. Men der menn kan utsette familien i fem år, er det mer «nå eller aldri» for jenter. Pluss at det fortsatt er fler jenter som er sammen med karrieremenn enn gutter som er sammen med karrieredamer.

Du sier: «Generelt har kvinner andre egenskaper enn menn og det slår meg da at det er naturlig at innen enkelte felter, som her doktorgradsstudier, er kvinner dårligere tilpassa enn menn. (Andre vil si at de akademiske posisjonene er dårlig tilpassa kvinner, og det har de nok også rett i.)»

Og jeg er altså veldig uenig med deg. Kvinner er ikke uegnet til doktorgradsstudier eller vitenskapelig forskning. Vi er ikke dårligere tilpasset. De rollene vi forventes spille, passer dårlig, så dem skal vi fri oss fra — men det finnes ikke noen biologiske grunner til at vi ikke skal klare det. Og kikk på latinske land, der matematikk ikke regnes for et særlig macho yrke — der er damene med i mye større grad. Har latinske damer annerledes hjerner enn nordeuropeiske?

Karriereforløpet (etter doktorgraden) er dårlig tilpasset kvinners tidslinje. Men desto mer likestilt det øvrige samfunnet blir, desto mindre tilpasset vil systemet også være for menn. Bare vent og se.

7 10 2008
r.

Jeg regna vel ikke med stormende jubel, nei.

Opptatt meg gjerne som kynisk, men syns du poengterer noe av det jeg sier når du sier at du valgte bort nerderier for å slippe større grad av utfrysning. Det er et valg du gjorde, sjølsagt skulle du ikke være nødt til å gjøre det, men det var sånn det var. Sannsynligvis er det nok også sånn at dette valget generelt er vanskeligere å gjøre for jenter enn for gutter. Det er ikke bra.

Jeg sier heller ikke at jenter er uegna for konkurranser, absolutt ikke. Men talla er ganske klare, det er flest gutter som deltar i sånt. En årsak er nok undervisningsledere som bevisst eller ubevisst oppmuntrer gutta framfor jentene til dette, en annen, trur jeg, er at det virker som at gutter også er mer interessert i å stikke hue fram og risikere å ende sist i konkurransen.

Forstår jeg det riktig vil du si at videre akademisk karriere er dårlig tilpassa kvinner mens jeg mener at kvinner i tillegg må ta noe av ansvaret ved sjøl å tilpasse seg? Som PoPSiCLe sier må man velge noen ofre, dette mistenker jeg altså at menn har lettere for. Det er nok allikevel riktig at man kan tilpasse doktorgraden bedre for kvinner så de kan velge andre ofre til andre tider.

Jeg vrir litt på det siste, det er ikke sånn at matematikk regnes som mindre macho andre steder nettopp fordi kvinner er mer involvert i det der?

Du fortjener ei større utgreining enn det her, men det er alt jeg har tid til for øyeblikket. Forhåpentlig kan jeg komme tilbake med mer i løpet av uka. Takk for diskusjonen så langt.

7 10 2008
kamikaze

r: Jeg var glad for, og ganske langt enig i, PoPSiCLes kommentar, fordi han peker på ting vi jenter kan gjøre for å motvirke situasjonen. Det er den slags diskusjon jeg håper å kunne føre her (selv om jeg også håper å få med en del menn på jobben). Du sier derimot i den første kommentaren:

Generelt har kvinner andre egenskaper enn menn og det slår meg da at det er naturlig at innen enkelte felter, som her doktorgradsstudier, er kvinner dårligere tilpassa enn menn.

Det tolker jeg som at du mener jenter helt enkelt mangler forutsetninger, at vi er inkompetente fordi vi er jenter, og at det ikke er noe vi kan gjøre med saken. Det er feil, ukonstruktivt og gjør meg sint.

Det er også grunnen til at jeg sammenligner med latinske land — for å demonstrere at den lave kvinneandelen vi ser blant matematikere i nordeuropa ikke kan forklares med biologi eller vilje til å slåss om gode jobber.

Du antyder også at jenter er dårligere til å gjøre vanskelige oppofringer enn menn, og at vi ikke tør å konkurrere om gode stillinger fordi vi er redde for å tape — hvilket er fornærmende. Selvfølgelig er jeg uenig igjen, jeg mener at jenter er nødt til å gi opp mer enn menn for å nå samme mål, derfor er det færre som gjør det. (Nå er det særlig postdoc-forløp jeg tenker på, ikke doktorgrad, som funker ganske bra med familieliv i Norge, i hvert fall.)

Som Kvinnekongen er inne på lenger opp: Har vi råd til å ignorere halve befolkningens potensial? Er det ønskelig at vitenskapelige stillinger på universitet ikke lar seg forene med et alminnelig liv? Det er ikke topplederstillinger i næringslivet vi snakker om. Det er ikke bare professorater det handler om, men også lavere undervisningsjobber.

På et mer personlig plan, satt på spissen: Hadde ikke du vært ganske sur hvis noen hadde klart å innbille deg at det beste du kunne gjøre med livet ditt var å smile pent i rosa tyllskjørt, og du mange år senere innså at du egentlig ikke tar deg ut i rosa, og at du kunne vært en strålende astronom? Nå påstår jeg ikke at dette har skjedd med meg, men mange jenter kunne hatt høyere lønn, bedre arbeidsforhold og bedre helse hvis de hadde utnyttet sitt fulle potensiale. Og jenters prestanda blir påvirket av hva folk tror om oss. Dessverre.

8 10 2008
r.

Det kan godt være fordi jeg er dårlig til å formulere meg at jeg nå syns jeg blir tolka på en vrang måte i verste mening. Det siste du skriver, jeg veit det er satt på spissen, blir virkelig helt fjernt.

Kort oppsummering av noe av vår uenighet sånn jeg ser det: Det er relativt få kvinnelige doktorgradstudenter, det er ikke helt bra. Vi mener begge at forholda må legges bedre til rette for kvinner. Jeg mener i tillegg at kvinner kan gjøre noe sjøl.

8 10 2008
kamikaze

r: Da er vi faktisk helt enige. Som sagt ovenfor, det var andre ting i kommentaren din jeg reagerte på.

8 10 2008
kamikaze

r: Jeg skal legge til at jeg beklager hvis jeg tolket deg for strengt — så lenge jeg ikke kjenner deg utgår jeg jo fra at du mener det du skriver. Men jeg vet også godt at man kan uttrykke seg sleivete, og at det ikke er morsomt å så bli tillagt ekstreme meninger man ikke har.

Så jeg velger å tro at det er dette som har skjedd denne gangen.

Peace?

8 10 2008
r.

Helt enige er vi nok neppe, men muligens et godt stykke på vei. Jeg har som sagt sikkert formulert meg klønete, etter det inntrykket jeg har fått av deg er det noe gærent en plass når holdningene mine gjorde deg både sinna og fornærma.

8 10 2008
r.

Her postes det i fleng!

Fint å se det konvergerer mot harmoni her sjøl om en heit diskusjon kan være lærerik. Nå som vi mer enige kan vi kanskje heller fokusere på det du egentlig ønska: Hva kan vi gjøre med saken?

Peace og ferdig med den.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: