Min ukvinnelige hjerne

21 09 2008

Jeg kan ikke lese bok mens jeg pusser tennene, jeg kan ikke diskutere mens jeg kjører rundkjøring, og jeg tar veldig lange dusjer fordi jeg ikke kan synge og vaske meg samtidig. Jeg er elendig på multitasking. Jeg synes lukeparkering er gøy, og jeg elsker å konkurrere om alt fra hvem som kan spise mest chilisaus, til hvem som kan re opp senga hurtigst. Jeg har knallgod romfølelse og jeg slo gutta ned i støvlene i den geometrien jenter visstnok er dårlige til.

Fra tid til annen dukker det opp undersøkelser og teorier om hvordan kvinners hjerner fungerer annerledes enn menns, men de passer aldri på meg.

Nå vet jeg ganske godt hva jeg er god til, jeg får for det meste den respekten jeg fortjener, og jeg har funnet en rolle som mattedame som jeg trives utmerket med, så egentlig burde jeg bare trekke på skuldrene av slike undersøkelser.

I stedet blir jeg fly forbanna.

Og jeg vet ikke hvorfor.

Er det fordi jeg føler meg stemplet som den ukvinnelige blant de ukvinnelige? Matematikk er ikke noe jentefag til å begynne med, og så kan jeg ikke regne som en jente en gang? Nei, det er ikke det, jeg har for lenge siden gitt opp å passe inn i tradisjonelle kjønnsrollemønstre, og trives utmerket med friheten det gir meg.

Er det fordi jeg er redd at det er sant? At jeg har mine helt fysiske begrensninger, bare fordi jeg er jente, og at jeg ikke har merket det enda fordi jeg ikke har kommet langt nok? Jeg var redd for at det var dette som var grunnen, men nei, det er ikke det heller. Heldigvis har jeg flere kvinnelige idoler, faglig uslåelige kvinner som driver med samme type matematikk som meg, så jeg ser selv at det ikke finnes noen kvinnebegrensninger.

Jeg tror jeg vet hva det er.

Jeg er redd for at jeg skal møte mine egne personlige begrensninger, komme til et punkt der jeg ikke blir bedre — og bli brukt som eksempel på at kvinner helt enkelt ikke er gode nok, av dem som mener det. Se på henne, hun jobbet hardt og hun var ganske god, men det var den mannlige kollegaen hennes som var suveren.

Å skrive doktorgrad handler (foruten om å bli stjerneekspert på en sinnssvakt smalt område og ikkeno annet) om å møte sine egne begrensninger. Det handler om å innse at man ikke er så smart som man trodde at man var, det handler om å oppdage hvor mye man ikke vet, det handler om å gå fra å være klassens ener til å være forskningsgruppens idiot, det handler om å rive seg i håret i desperasjon fordi man ikke skjønner hvor man skal begynne når alt er umulig, det handler om å håpe at veilederen ikke får for mange grå hår når man kommer og stiller samme spørsmål enda en gang til.

Å skrive doktorgrad handler om å innse at man ikke strekker til, at man ikke er Einstein og at det helt klart fins en grense for hvor bra man kan bli, og at hvis man vill dytte den grensen får man betale med venner, familieliv og psykisk helse.

Jeg vet hvor min grense går, og jeg er redd for at den statistikken jeg blir en del av, skal bli brukt som bevis for at jenter ikke kan.

Undre har forøvrig skrevet en utmerket bloggpost om hvordan fordommer mot jenters intelligens bidrar til å holde jenters matematikkprestasjoner nede.

Advertisements

Handlinger

Information

13 responses

21 09 2008
Undre

Takk for link, Kamikaze. 🙂

Kjønnsroller sucks!

21 09 2008
Arachne

Jeg har ikke noen kvinnelig hjerne heller, bortsett fra at jeg kan lese bøker mens jeg pusser tennene. Det er et spørsmål om trening og det å lukke munnen. Men jeg tror ikke du kommer til å møte din begrensning i doktorgraden på grunn av kjønn. Lassevis av damer tar doktorgrad, også i «harde» fag. Menn kan gå høyere på skalaen når det gjelder intelligens, men det er ikke mange av oss som kan være genier likevel. Jeg plages også av slike undersøkelser, ikke fordi jeg har særlig tro på dem, men fordi de virker normerende (og litt fordi jeg blir satt på sidelinjen som «spesiell»). Det normale bør heller utvides enn å defineres…

21 09 2008
kamikaze

Hei Arachne! Nei, det er ikke bare damer som møter begrensningene sine når de skriver doktorgrad, det er noe de aller fleste går gjennom, og nettopp eldre mannlige kolleger har oppmuntret meg masse med sine historier. Man kan nesten si at hvis man ikke får det vanskelig på et tidspunkt av doktorgraden, er prosjektet for lett; man kunne klart et vanskeligere et!

Jeg blir også sint på slike undersøkelser fordi når noe er «forsket» frem, er det blitt bevist i folks øyne, selv om jeg vet at det ikke stemmer — i hvert fall ikke for meg — og selv om jeg som forsker vet at man aldri får vite mer enn hva man spør om. Kanskje har de bare definert spørsmålet på feil måte.

21 09 2008
kamikaze

Og hei Undre, bare glad for å spre det gode budet!

22 09 2008
Laila

Vet du hva? Jeg har alltid gjort alt som damer ikke skal gjøre ifølge kjønnsrollemønsteret. Og det tror jeg kommer av min aldeles fantastiske pappa som alltid lærtre meg ting med den største selvfølgelighet – dvs at -selvfølgelig kan DU greie dette! Ikke noe sånn at: -Selvfølgelig kan du greie det SELV OM du er jente. – Neida, han bare regnet med at jeg skulle kunne lære meg ting. -Du har vel to armer og et hode du også, pleide han å si. -Alle som har det, kan få til hva de vil!
Så det gikk mange år før jeg egentlig skjønte at mange mener at kvinner ikke kan greie visse ting like bra som menn.
(Og jeg kjenner mange menn som greier å gjøre flere ting på en gang også!)
Jeg tror at det som begrenser oss mest, er de forventningene vi og andre har til oss selv….

22 09 2008
kamikaze

Hei og velkommen Laila! Jeg tror du har helt rett. Hvis man ikke skjønner at man skal (eller får) være dårlig til noe, synker sannsynligheten for at man blir det.

Da jeg gikk på videregående, var vi bare jenter som tok realfag, så da jeg begynte på universitetet, var jeg ikke vant til å la guttene ta hele kaka. Det tror jeg hjalp meg mye 🙂

23 09 2008
Esquil

vedr. kjønnsroller sucks. jeg er hvit mann og har ikke mye å klage på. men det fins jo eksklusive fordommer for en enslig mann også. her om dagen satte jeg meg i en stol på barneavdelingen i biblioteket. det var ingen folk der inne og jeg trengte å tenke (jeg skriver bok på biblioteket).

så begynte to småunger å leke midt i synsfeltet mitt. der satt jeg, en enslig mann i en stol på barneavdelingen, og stolen var vendt mot småungene. da var det bare å gå over til en annen avdeling. en kvinne kunne ha blitt. men jeg har vært i slike situasjoner nok til å vite hva en del folk automatisk tenker. så for enkelthets skyld prøver jeg å ikke se på unger i det hele tatt. jeg sier ikke at det er ikke noe stort offer, for ordens skyld har jeg null dragning i den retning, men sånn er det.

Feks da jeg skulle se igjen min barndoms badestrand etter de sju årene i sykesenga. det var midt på dagen på en arbeidsdag, og jeg havnet mellom en flokk småjenter og en gjeng ungdommer, og selv om jeg stirret så skylapp på vannet at jeg ikke en gang vet hvor mange unger som var der, fikk jeg med meg forstavelsen pedo fra ungdommenes samtale. (jeg tok meg en lengre prat med dem om det).

det kan ikke være mange promille av menn som er pedofile, men media hausser jo opp problemet (mener det ikke var sånn da jeg vokste opp).

sier ikke at det er verre å være mann enn dame, bare at folks fordommer slår begge veier.

23 09 2008
kamikaze

Hei Esquil, yikes, jeg har hørt ande menn nevne det problemet også. Det er en av kjepphestene mine at de aller fleste mennesker vil vinne på at kjønnsrollene kastes i søpla, kanskje på tide med en ny raljering snart.

23 09 2008
Lilja

Kjønnsroller er noe skikkelig tull – for å være helt presis. 🙂 Jeg har hatt utrolig dårlig samvittighet flere av gangene jeg har stresset hjemover fra busstoppet for å unngå å gå ved siden av fremmede menn for lenge. Hvilken rett har jeg til å stemple dem som en potensiell overgriper?

23 09 2008
kamikaze

Sant Lilja, selvom jeg ikke synes vi skal ha dårlig samvittighet for å være skvetten om kvelden. Faren for at det skal skje noe er ikke så veldig stor, men jøss som det fokuseres på at spesielt damer skal passe seg. Og akkurat der, på den lille strekningen fra bussholdeplassen og hjem, er vi mer sårbare enn noen annen tid på døgnet.

26 09 2008
Eva

Men jeg er damete! Og jeg føler meg utenfor fordi det føles kjempeukorrekt å innrømme at jeg ikke umiddelbart ser forskjell på høyre og venstre, at jeg hater å lukeparkere og å kjøre inn på motorveien, at jeg er elendig i hoderegning og at jeg ikke eier romfølelse. Når noen sier «løft høyre arm» og løfter sin høyre arm, løfter jeg venstre, speiler det jeg ser og kræsjer med alle som står rundt meg. Og føler meg som en dust som har en slik» kvinnehjerne», som de fleste kvinner jeg kjenner mener er stigmatiserende og feil og eksisterer i det hele tatt ikke for de vet hva 12*15 er uten å tenke seg om mens jeg ikke klarer å dele restaurantregningen i tre. Så vær glad for den «ukvinnelige» hjernen du har – jeg tror nok det er den som kommer til å redde deg fra å stagnere, stoppe opp og la menn overgå deg. Min derimot…

26 09 2008
kamikaze

Hei Eva! Og velkommen hit!

Åpenbart lider vi av samme problem, nemlig at vi ikke lever opp til visse forventninger — vi sitter bare i hver vår ende av skalaen. Sett fra mitt ståsted er du kanskje en smule heldigere enn meg fordi ingen betviler dine sterke sider, men sett fra ditt ståsted har vi altså fordeler nede i mitt hjørne også — og det er jo hyggelig å innse! Aller best ville det jo vært hvis vi ble akseptert som vi er, alle sammen.

26 09 2008
Eva

Tusen takk 🙂 Det var godt sagt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: