Jeg og feministene, feministene og jeg

2 09 2008

Jeg har et ambivalent forhold til feminisme. Noen av dem som har påvirket og styrket meg mest i livet har vært feminister, og mange av dem jeg ser aller mest opp til akkurat nå, er feminister. Vakre, sterke damer som viser hvor veien skal gå, lager veien, og holder veien åpen etter at de har gått på den selv. Intelligente jenter som vet akkurat hva de mener om likestilling og kjønn, og ikke er redde for å rope det høyt.

Jeg forholder meg til feminisme på to plan: mitt eget personlige, og et stort, generelt. Det personlige planet handler om mitt liv, min situasjon, og hva jeg skal gjøre i hverdagen min, i forhold til de menneskene som er nær meg. Det store planet handler om samfunnet som helhet, og hva jeg kan gjøre for å påvirke det. På det personlige planet skal jeg leve hver dag, og jeg er nødt til å leve i den verden som fins nå — ikke den jeg helst vil ha. På det generelle planet, derimot, fins det rom for å jobbe mot det samfunnet jeg vil at vi skal ha.

Til tross for at jeg beundrer feminister og har fått mye fra dem, havner jeg i konflikt med dem på begge plan. På det generelle planet mener jeg at vi må involvere menn gjennom å fokusere på kjønn heller enn på kvinner; jeg er redd at vi ikke kommer i mål så lenge kvinnesak kun er en sak for kvinner. Men det betyr at vi også må jobbe med menn og kjønn. Her kommer konflikten med feminismen i at jeg flytter litt av fokus vekk fra kvinner, og jeg tror at en del mener at jeg på den måten forråder vår egen sak. Gjør jeg faktisk det? Jeg mener nei, og det var i hvert fall aldri min hensikt.

På det personlige planet kommer konflikten fra meg selv, hvor den slår seg av og på. Å se mitt liv med feministiske briller betyr å se meg selv om offer, og det er svært ubehagelig. Javisst, det er en nyttig erfaring, men det fører til at jeg konstant leter etter tegn på at jeg blir urettferdig behandlet, og det er ødeleggende i lengden. Jeg mister troen på at jeg kan klare meg hvis jeg ser at jeg kjemper mot vinden hele tiden, og jeg får lite sympati fra mine mannlige omgivelser hvis jeg påstår at jeg møter motbør fordi jeg er kvinne. Problemet er det, at jeg aldri kan bevise eller vite sikkert, ikke for meg selv engang, og halvparten av tiden har jeg sannsynligvis bare uflaks. Menn har jo problemer, de også.

Hittil har jeg løst saken gjennom å sette skylapper på; være meg selv, kjøre på for fullt, alltid le i stedet for gråte, og ikke se meg tilbake før jeg er i mål. Være obs på hvordan kvinnerollen hemmer meg og kjempe imot, følge guttas eksempel der de gjør det bedre. Konflikten med feminismen ligger i uviljen mot å se glasstaket; tanken om at jeg kanskje hopper hardt nok til å knuse det hvis jeg ikke vet at det er der; følelsen av at jeg har ikke energi til både å kjempe ekstra, og gråte fordi jeg er nødt til å kjempe ekstra. Da hopper jeg helst over gråten.

Likevel går jeg med en stikkende følelse av å være i konflikt med dem som er meg nærmest.

Advertisements

Handlinger

Information

15 responses

2 09 2008
Lilja

En flott post, Kamikaze, og en god fortsettelse på det du begynte på hos Minneapolise i sommer. Mer, mer, mer!

2 09 2008
Mads

Oi, det var eit knallinnlegg! Nokre vinklinger her eg ikkje har tenkt over før.

Eg er heilt samd med deg i at kjønnskamp også er mannesak, men på den andre sida rammar det jo oss menn i «negativ» forstand, på den måten at vi må gje frå oss makt – på det du kallar det store, generelle planet. På det personlege planet tenar vi òg på det i form av meir fridom til å vere kven vi vil. Sånn sett er kvinnekamp òg mannskamp, og. Så lengje vi ikkje gløymer maktperspektivet er det heilt i orden å ha fokus på begge kjønns frigjering, det er berre det at vi gutar har eit mykje lettare utgongspunkt.

Så er det jo (diverre) alltid ei vurdering mellom kva ein vil og kva ein må ofra for å kjempa for det. Eg synest løysinga di høyrest smart ut, og definitivt som god feminisme i praksis. Feminisme handlar jo mykje om rett og slett å seie til glasstaket at det kan dra til hel**** 😛

2 09 2008
Grenseløs

Jeg liker uavhengige personer, uansett hva de kaller seg. Feminismen førte i utgangspunktet til langt flere uavhengige personer i samfunnet, siden bortimot halvparten av alle innbyggerne i utgangspunktet var slaver. Kvinner er fortsatt langt dårligere lønnet enn menn generelt.

Så selv om jeg ikke er feminist (menn kan være feminister) så ser jeg på feminsimen som en god ting. At ikke alle utslagene av den er like bra er noe annet, men slik er det med det aller meste.

2 09 2008
Arachne

Heisann, her mener jeg du konstruerer et problem. Jeg vet ikke om det kommer av de feministene du har rundt deg? Feminisme er troen på at kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter, og troen på at det ennå ikke er slik. Løsningen på problemet er selvfølgelig ikke å lete med lys og lykte der det ikke finnes eller å la være å involvere menn fordi det er en kvinnegreie. I Norge har vi kommet svært langt på området likestilling. Jeg tror også at mange av oss ikke merker stort til noen urettferdighet i våre daglige liv, men du merker det når den kommer! Du merker det når en mannlig kollega uten flere kvalifikasjoner eller lengre erfaring plutselig ligger fire lønnstrinn over deg eller når det er du som får de bebreidende blikkene fordi barnehageungene dine ikke er skikkelig rene eller velutstyrt, eller når du oppdager at alle forventer at du skal være søt når du er sekretær. Lev som om glasstaket ikke finnes du, så kanskje du knuser det, men vær samtidig solidarisk med dem som har levd med det hele livet. Også norske jenter får i mange tilfeller færre muligheter enn gutter, samtidig som mange gutter ikke får de mulighetene jenter har fordi de skal være så mandige. Det finnes jenter som skjæres kjønnsorganene av og pakkes inn i slør for å holde dem dydige. Verden mangler et enormt antall kvinner fordi jenter systematisk behandles dårligere, får mindre mat, mindre helsestell og mindre utdanning enn gutter.
Jeg er feminist og jeg vil kalle meg feminist til det å være kvinne har samme verdi som det å være mann over hele verden (det vil vel i praksis si alltid…)

2 09 2008
kamikaze

Lilja: Takk du!
Mads: Velkommen hit!
Grenseløs: Det var en sympatisk holdning, jeg skal prøve å lære meg litt av den.

2 09 2008
kamikaze

Arachne: Velkommen hit!

Det fremgår ikke helt hvilket problem du mener er konstruert, og jeg forstår ikke helt hva du vil fram til. Men jeg tror at kommentaren din illustrerer den første konflikten jeg tar opp.

Jeg vet godt hva feminisme er, og den vanligste definisjonen er ikke fullt så altomgripende som den du presenterer. Jeg har kalt meg feminist og vært aktiv feminist i flere land, og det har gitt meg mye. Jeg er fullt klar over kvinners situasjon både omkring i verden og i Norge. Jeg har blitt diskriminert mot, og jeg har følt hvordan folk reagerer når man ikke følger kjønnsrollemønsteret. Men det er ikke det denne posten handler om.

Den handler om hvordan man lever sitt liv når verden ikke er slik den burde. Om hvordan visshet kan være et hinder, og hvordan jeg kravler over. Det er ikke kritikk av feminister, det er en survival kit. Og det handler om at det gjør litt vondt å kjenne at jeg står en bit vekk fra dem jeg burde stå sammen med.

3 09 2008
Anathema

Jeg kjente meg i stor grad igjen i denne posten og tror jeg deler mange av dine erfaringer. Hjemme ble jeg oppdratt til å tenke på samfunnet i et feministperspektiv, og jeg tror det har vært en nyttig måte å se verden på, for jeg tror jo ikke det er full likestilling i Norge, og Norge og Sverige har nok kommet lengst i verden. Samtidig ser jeg også en del av de momentene du påpeker, blant annet dette med at hvis man leter etter undertrykking, vil man 1) finne det og 2) miste motivasjon til å overvinne det. Derfor er det viktig å holde en positiv fokus og analysere nøye hvordan man reagerer. Som deg befinner jeg meg i et mannssamfunn på jobben, og jeg er ikke i tvil om at jeg har blitt diskriminert – mange ganger. Iblant åpenlyst (som er lett å takle) og iblant skjult, sånn at du ikke helt vet om du bør si fra (det er de vanskeligste tilfellene).

Samtidig ser jeg også at kvinner har mye å lære av menn. Jeg tenker spesielt på samhold, som er en kjepphest for meg. Janteloven står sterkt blant kvinner, og jeg vet at feministisk teori tradisjonelt i stor grad legger skylden for dette på menn, men den kjøper jeg ikke helt. Vi må ta ansvaret for våre egne holdninger, og vi har nå også kommet til et punkt hvor vi må ta ansvaret for våre egne yrkesvalg. Jeg skiller meg også fra tradisjonell feministteori ved å være motstander av kjønnskvotering, som jeg mener fører til senket respekt for kvinner på arbeidsplasser hvor de trenger å sette seg i respekt.

Samtidig har jeg null problemer med å definere meg selv som feminist. Jeg er opptatt av kvinners rettigheter og ønsker full likestilling på alle plan. Det inkluderer for øvrig likebehandling av kjønn ift verneplikt. Det at begrepet «feminist» er negativt ladet er vel den mest banale indikasjonen på at vi ikke har full likestilling i Norge (og at svenskene ligger et hestehode foran). Hoveddefinisjonen av feminisme (fra Bokmålsordboka) er «teori om politisk, økonomisk og sosial likestilling mellom kjønnene». Og det er jo ikke lett å være uenig i?

3 09 2008
Fjordfitte

Jeg sier meg enig med Arachne – det virker som om du konstruerer en konflikt. Dette skyldes kanskje at jeg ikke forstår hvilke feminister du refererer til her.

Det skulle vært interessant å vite om det er:
1) venner og kjente
2) feminister som deltar i det offentlige ordskiftet – i så fall hvem?
3) representanter for mer eller mindre obskure (det finnes jo ingen mainstream/bredde) feministiske organisasjoner med klippekort i Ukeslutt
4) andre – hvem?

Jeg stusser også på din bruk av begrepet kvinnesak. Er dette et relevant begrep for feministene du skriver om? (I så fall kan jeg forstå din frustrasjon)
Du skriver ”jeg er redd at vi ikke kommer i mål så lenge kvinnesak kun er en sak for kvinner”. Hva mener du egentlig med det? Hvilke feminister har i dag en slik tilnærming til feminisme? (antar at du bruker kvinnesak som synonym for feminisme)

Jeg er feminist, men jeg har da aldri hatt noe forhold til kvinnesaken/kvinnekampen/kvinnefrigjøringa osv. Dette oppfatter jeg som historiske begreper som ikke har hatt relevans siden 1970-tallet (da jeg for min del var bleiebarn) og som i dag benyttes av ikke-feminister og anti-feminister, evt livmorfeminister og eldre mennesker som fortsatt forholder seg til den politiske virkeligheten på 70/60-/50-tallet.

For meg er det en selvfølge at feminisme ikke handler om kvinner, men om kjønn, altså begge kjønn. Jeg tror ikke du finner mange feminister født etter 1960 som mener noe annet.

Derfor kjenner jeg meg ikke igjen i det bildet du maler opp, dette (”er kvinnesak kun for kvinner?”) er for meg en veldig fremmed debatt som er lagt død for flere ti-år siden.

4 09 2008
kamikaze

Anathema og Fjordfitte: Velkommen hit, og takk for lange og utfyllende kommentarer som til og med jeg forstår. Jeg skal forsøke å svare med samme klarhet. Dette svaret er derfor også til Arachne, i den grad du sier samme som Fjordfitte.

Jeg skriver om to problemer jeg har med det jeg kaller feminisme, og jeg vil begynne med nummer to, som er lettest å snakke meg ut av. Jeg mener mine personlige følelser rundt det å være utsatt som kvinne, bli klar over problemet, og takle det. At det er vanskelig å beholde fokus på det jeg vil gjøre, samtidig som jeg innser at kvinneligheten min står i veien. Jeg tror ikke det er dette dere mener når dere mener at jeg konstruerer problemer, for det er mitt eget, høyst reellt, og jeg tror jeg deler det med mange. Dette er ikke et problem i feminismen, men et problem jeg skal takle. Jeg har tenkt mye på om jeg først og fremst burde konsentrere meg om å jobbe for likestilling i jobben min, eller om jeg skal konsentrere meg om å gjøre jobben så godt som mulig, for jeg når ikke å gjøre begge deler. Det triste er jo nettopp, at hvis jeg jeg velger det første, blir det en faglig dyktig kvinne mindre. Og det fins så utrolig få!

Men jeg tror ikke det er dette som vekker protester. Så vi går over til mitt første problem, feminisme vs kjønnsproblematikk.

Vi begynner med å definere hvem jeg snakker om. På den ene siden definerer dere feminisme som «teori om politisk, økonomisk og sosial likestilling mellom kjønnene», og «troen på at kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter, og troen på at det ennå ikke er slik». Jeg er vant til litt annerledes definisjoner: «Feminism is the radical notion that women are human beings» eller «Feminism är en rörelse för kvinnors jämställdhet med män, enligt Svenska Akademiens ordlista (2006).» Og heri ligger forskjellen jeg kommer trekkende med. Selvfølgelig er jeg hjertens enig i alle disse utsagnene, men jeg vil også fokusere på menns problemer relatert til kjønn.

Hvorfor er jeg så ivrig etter å snakke om manneproblemer? Tja, delvis er det nok en trøst, som henger sammen med mine personlige følelser rundt feminisme og likestilling. I den grad jeg kan si at også menn har problemer med kjønn, blir det lettere å akseptere mine egne problemer. Men det henger også sammen med at mine kolleger er menn, og jeg diskuterer ofte likestilling med dem. Og jeg blir ofte konfrontert med at det faktisk finnes områder hvor kvinner er nødt til å gi fra seg noe i likestillingens navn.

La oss gå tilbake til definisjonen av feminisme. Personlig er jeg mest interessert i å jobbe for kvinners likestilling med menn, men jeg støtter absolutt menn som kjemper for likestilling med kvinner der det er aktuelt. Så er jeg en feminist, greit nok (i hvert fall hvis vi, for en stund, ser bort fra at jeg insisterer på å være vanskelig). Min kompis familiefaren kjemper for at han, som mann, skal ha rett til en større del av foreldrepermisjonen og for at grunnskolepensum skal bli mer tilpasset gutters behov, samtidig som han er hjertens enig med meg i alt jeg sier om kvinners økonomiske og juridiske rettigheter. Er han en feminist? Ifølge deres definisjon er det akkurat det han er, men jeg tror ikke det er det ordet han selv ville ha valgt. Min andre kompis homoaktivisten kjemper for homofiles rettigheter. Er han en feminist? Igjen tror jeg ikke det er det ordet han først og fremst vil bruke om seg selv. Videre kjenner jeg flere høyst oppegående, likestilte menn som opplever å bli skjelt ut av damer som kaller seg feminister, eksempelvis fordi de (mennene) ikke uten diskusjon støtter utsagn av typen «menn er svin» eller «voldtekt er alle menns ansvar». Det jeg sier er at vi alle kjemper for mer eller mindre samme sak, mot mer eller mindre samme mennesker. Skal vi ikke stå under samme paraply?

Når jeg sier slike ting, opplever jeg ikke å bli skjelt ut, men jeg møter utsagn som «vær solidarisk med de kvinnene som har problemer», eller «du skal huske at det er kvinner som er verst stilt i verden», til tross for at jeg aldri har sagt noe annet. Motstanden kommer fra damer rundt meg og på nett; jeg skulle tro de fleste er unge yrkeskvinner og studenter. Folk jeg kjenner og folk jeg ikke kjenner. Så gruppe 1 og 4 i Fjordfittes kommentar.

Til sist skal jeg svare på hva jeg mener med feminisme=kvinnekamp. Jeg tror vi blir nødt til å skille mellom akademiske feminister som kjenner feministisk teori og kanskje også aktivt er med på å utvikle den — og røkla, som er alle de andre. Selv står jeg nok dessverre nærmest gruppe nummer to, og det aner meg at jeg hadde vært mindre frustrert hvis jeg var en aktiv del av gruppe en. Sammen med meg i gruppe to har jeg dessverre også ganske mange av dem som bestemmer i landet, og derfor ser vi — i hvert fall jeg — at feminisme i norsk politikk stadig i høy grad er en kamp for kvinner. Partiene har egne kvinneorganisasjoner der kvinnene kan diskutere likestilling uten at gubbene er nødt til å høre på, og likestillingsministrene er alltid kvinner. Det er vel ikke tilfeldig at likestillingsministeren også er barneminister?

Til slutt vil jeg si takk for gode innvendinger. Jeg føler meg nærmere feminismen enn jeg har gjort på lenge.

6 09 2008
Sigrun

Jeg synes nok feminismen kan bli vel opptatt av typiske middelklassegreier. Det er i alle fall ikke mange som er opptatt av dem som ER ofre, altså for alvorlige overgrep. Alle vil riktignok forebygge overgrep mot kvinner og kvinners barn, men de som likevel har blitt utsatt for det, har feminismen liten interesse for. Kanskje «sterke» feminister forakter folk som meg, som har en traumatisk historie?

6 09 2008
kamikaze

Sigrun: Jeg tror ikke noen forakter folk med opplevelser som dine, det gjør i hvert fall ikke jeg. Men jeg merker at jeg føler meg tafatt og ikke vet hva jeg skal si, derfor har jeg heller ikke kommentert hos deg tidligere, selv om jeg leser bloggen din. Alle mine problemer blir så små i sammenligning, og jeg klager over dem likevel.

Så jeg tror ikke det handler om mangel på interesse, men kanskje en følelse av håpløshet? Ingenting jeg gjør kan forandre det som har skjedd med deg, og bare det å mene vel kan iblant gi helt feil resultater, så man blir redd for å blande seg. Det beklager jeg!

8 09 2008
Sigrun

Jeg tenkte ikke på enkeltfeminister, men på feministorganisasjonene og de etablerte feministskribentene i avisene.

8 09 2008
Sigrun

De burde ha engasjert seg i å etablere gode hjelpetilbud, synes jeg.

8 09 2008
kamikaze

Sigrun: Ah, jeg skjønner hva du mener. Jeg vet ikke om krisesentere kunne være noe i den retningen? Selv om de vel bare dekker en liten del av alle de overgrep som begås mot kvinner. Du har helt sikkert rett i at det fins mye å gripe tak i, dessverre aner jeg ikke hvorfor det ikke har blitt gjort.

9 09 2008
Sigrun

Bare for å avslutte mitt: Krisesentrene tilbyr nok ikke terapi eller annen hjelp etter slike hendelser i barndommen. Dvs. de er jo også bare nødhjelp mens krisen er akutt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: